hun tusler bortover asfalten. hun tripper i de utslitte skoene sine. moren har prøvd å få henne til å kjøpe nye utallige ganger, uten hell. etter at hun flyttet ut har hun kunnet fortsette å gå i disse skoene så lenge hun bare vil. skoene betyr noe helt spesielt for henne. noe som ikke kan beskrives, det må føles. oppleves.
asfalten derimot, den lukter som den alltid har gjort. i dag lukter den vått av mark og slim, samtidig som den rommer noen liter vann i hvert hjulspor. fantastiske hjulspor som er yppelige for vannplaning.
stille hvisker hun "du er sikkert eldre enn mange av de som tråkker på deg hver eneste dag, hvordan føles det?" og tenker på all marken som tar søndagsturen sin over denne veien. og menneskene med rullator og stokk, kjepp og med plastikkposer i hendene eller godt gjemt i ryggsekken.
kanskje rommer sekken voksenbrus som får de voksne til å oppføre seg som små barn igjen - de er i hvert fall like ærlige. eller er de det?
imens hun tenker og tripper, drar hun hetten på hettegenseren sin litt lenger nedover i pannen. "det regner i dag også. uff, dette møkkaværet altså, gir det seg aldri?!", tenker hun for seg selv. for hun skal hjem. hun er på vei et sted, et sted ingen andre vet om. bare hennes sted.
når hun har kommet seg inn døren og har tatt av seg skoene, rufser hun seg forsiktig i panneluggen og tar av seg hettejakken.
hun bretter foldene i den nypressede kjolen sin forsiktig, før hun lukker opp den midterste kommodeskuffen. "it's bigger on the inside", tenkte hun og smilter av doctor who-referansen hun nettopp kom opp med. hun smyger seg inn sprekken der hvor kommodeskuffen pleier å være, og løfter skuffen på plass etter seg når hun har kommet seg inn i kommoden.
gjemmestedet hennes. hennes sted, det stedet hvor hun føler seg trygg og hvor hun kan gjemme alle tingene hun ikke vil at kjæresten og hunden hennes skal se. for kjæresten er aldri her. det har bare blitt en vane at han aldri rører tingene hennes mer. eller henne, for den saks skyld.
så blir hun sittende, halvveis krøket sammen, med et teppe over seg og "herfra blir du bare eldre" i hendene. novellesamlingen av johan harstad som kribler i fingrene og får hjernen til å spinne. for det er jo sant. fra du leser disse eksakte ordene - så blir du bare eldre.
hun føler ikke at hun blir noe særlig eldre her inne i kommoden, for den er gjemt. akkurat som at livet settes på pause hver gang man entrer dette skjulestedet. uansett leser hun videre, sluker alle ordene i den orange boken på en formiddag. hun dro tidlig hjem i dag, og kanskje var det likesågreit at hun ikke ble borte i alt for mange timer.
etter at hun har døset av en stund, stikker hun hodet ut av kommoden og ser om alt er som det skal. det er det, og kort tid etter er hun på bena, i normal stilling, på et normalt sted.
da er hun klar til å fortsette livet igjen, fortsette som det alltid har gjort. for asfalten kommer ikke til å bli borte. hun kommer til å oppdage det når hun går ut med søppelet fire minutter senere. den lukter akkurat det samme som hva den gjorde tidligere. marken ligger der fortsatt, og bilene kjører ekstra forsiktig for å unngå vannplaning.
når hun tripper tilbake mot huset sitt i de utslitte skoene - da er hun klar for å fortsette å puste.
eksistere litt lenger. for det er det livet handler om, er det ikke?
