Kulturell frihelg

  • 15.02.2015 kl.15:36 i Blogg

Noen ganger trenger man mer enn Twitters 140 tegn, og i dag er en sånn dag!

Jeg har hatt frihelg nummer tre av totalt de siste 52 helgene. Dette er definitivt oppskriften på en bra helg! Jeg er jo ikke vant til å ha fri fredag-søndag, i og med at jeg har jobbet fast hver eneste helg det siste året, men fra nå av får jeg igjen fri annenhver helg. Stas, altså!

På fredag hadde jeg forelesning, men hadde en superhyggelig kveld på besøk hos ei venninne, med takeaway og lange samtaler om alvorlige, interessante og fine temaer. Det er så godt med sånne dager hvor man bare kan prate masse, masse!

 

På lørdag var jeg først ute på gåtur i en time langs akerselva, hvor jeg også var innom løkka en tur for å titte litt. Tok bussen hjem igjen, og da jeg kom hjem etter en fin gåtur (med fengende musikk - Bose QC2 er fantastisk på gåtur i Oslo, alt støyet blir stengt ute og jeg kan bare kose meg med musikken), så var kanelbollene ferdig hevet og klare til å stekes. Bakte digge kanelboller, ordnet meg og slappet av før jeg dro videre ut for å ta et glass vin med ei venninne, så vi fikk skravlet og oppdatert hverandre på hverdagen før vi dro videre til Rockefeller hvor Emilie Nicholas spilte en fantastisk konsert!

På søndag møtte jeg flere folk, og vi var innom søndagsmakedet på Blå hvor jeg fant et kjempefint smykke, før vi tok turen videre til Vulkan og var innom Mathallen hvor jeg fikk tak i litt krydder og ny te! :-)

Derfra bar det opp til Sognsvann hvor vi gikk en runde, før jeg er hjemme igjen nå.

Veldig aktiv - men samtidig akkurat passe agenda for en flott og samtidig rolig frihelg. :-) Kost meg kjempemasse, og noen ganger må man vel bare notere ned sånne ting, kanskje for å ha tips til senere, og for å huske på hvor deilig det er med sånne helger også, som ikke består av bare jobb - selvom det kan være trivelig det også.

Kjempefin helg som jeg har tilbragt med mange flotte mennesker jeg er glad for å være kjent med.
Utrolig hvor deilig det er å være kulturell og oppleve ting, ikke bare sitte hjemme - i hvert fall ikke når Oslo er så grått og kaldt som det er nå... 


Spørsmål!

  • 28.01.2015 kl.14:59 i Blogg

fyller ut hjartesmil sin liste som hun hadde på sin blogg rundt årsskiftet (jeg er bare litt treig).

gjorde du noko i 2014 som du aldri har gjort før?
jeg har skrevet et romanutkast, laget en del ny mat og blitt kjent med mange flere folk i løpet et år enn noe annet år hittil.

vart nokon av vennene dine foreldre i år?
ja! en tidligere kollega (nå venn), fikk ei fin jente.

kva land besøkte du?
Norge, Island, Sverige og Estland! 

er det noko du manglar i år 2014 som du vil ha i 2015?
Enda mer glede. Festivalliv. Ro i sjela.

kva dato frå 2014 kjem du alltid til å hugsa?
2. november 2014. Kun datoen, jeg aner ikke hva jeg gjorde den dagen.

kva var din største karrieremessige framgang?
jeg fikk to nye jobber! Også fortsatte jeg jo studiet, og i jula var jeg faktisk halvveis i utdannelsen min, tenk på det!

og den største framgangen privat?
jeg ble gladere. hadde det bedre generelt.

kva brukte du mest pengar på?
hmmm... Ny bil! 

var du gladare eller tristare samanlikna med i fjor?
gladere! mye gladere. men også utrolig, utrolig trist på grunn av et dødsfall i nær familie.

kva skulle du ønska du hadde gjort meir?
lest bøker. ryddet kalenderen så jeg kunne slappe av, kanskje.

vart du forelska i år?
nei.

den beste tv-serien?
OITNB, Red band Society og Parks & Recreations var på topp.

dei beste bøkene du las i år?
DEN beste var helt klart Ready, Player, One! <3

beste filmen du såg i år?
Jeg så vel ikke så mange filmer, strengt tatt. Husker ikke.

kva matrett år du oftast i 2014?
ferdiglagde pannekaker, kanskje. hilsen studentlivet og latskapen.

noko du ønska deg og fekk?
ja, absolutt! 

kva gjorde du på bursdagen din i 2014?
jeg var på skolen, også dro jeg ut for å spise italiensk med gode venner. fin dag.

høgste ønske akkurat no?
at 2015 blir enda bedre enn 2014. for at det skal skje kreves det litt arbeid til på flere plan, men jeg er klar!

finst det noko som skulle gjort livet ditt enda betre i år?
at det blir mer stabilt på jobbfronten, at jeg finner ut hvor jeg vil bo. kanskje mest av alt blir det mye bedre hvis jeg får meg en hund.

kva fekk deg til å ha det bra?
gode venner, sollys og utfordrende greier som jobb har brakt med seg, bøker og andre fine ting.

kven sakna du?
Beste(far). <3

kva er du mest stolt over?
at det er min egen skyld at jeg hadde det så bra som jeg hadde det i 2014.

Hva håper du på for 2015? 
Hva får deg til å smile på en regnværsdag? 


Dagslyset har kommet på besøk

  • 14.01.2015 kl.12:33 i Blogg

Sakte, men også sikkert, smyger dagslyset seg inn vinduene mine på morgenkvisten. Det er hvitt, klart lys, klarere enn det er på sommeren - kanskje på grunn av snøen, kanskje jeg bare ser det klarere fordi det har vært borte så lenge. Det føles litt som å møte en venn jeg ikke har sett på lenge.

Jeg vet at jeg tidligere har skrevet om at sommeren kan komme seg til helvete og vekk, og av og til har jeg lurt på om den er snill. For eksempel var jeg litt usikker, men kanskje positiv til lyset her, og ganske negativ her

Én ting viser seg mer og mer tydelig, etter å ha sett igjennom mitt eget arkiv er at lyset på virker meg - mye. Jeg forandrer som regel innstilling når lyset forsvinner, når dagene blir mørke, og igjen når det begynner å lysne.

Denne mørkeperioden har påvirket meg mer enn det kanskje pleier, eller så har jeg bare ikke lagt merke til det fordi livet har vært i veien. Nå som livet er sånn passe ok, så har jeg merket mer til det. Det har blitt D-vitaminer, dagslyslampe og en hel del klaging. Jeg prøver virkelig å komme meg gjennom mørkeperioden uten å bli drept av SAD (Seasonal Affective Disorder) aka vinterdepresjon. Den tok meg, men jeg håper den slipper nå som jeg drar fra gardinene om morgenen og snart kan se dagslys. Heldigvis.

Jeg savner litt å blogge. Jeg har generelt skrevet utrolig lite etter NaNoWriMo (som endte i hele 90 000 ord! Nitti tusen!), men nå skal jeg snart starte på det store redigeringsarbeidet - hvis jeg orker å sette meg ned med det. Jeg har vel egentlig et arbeidskrav å skrive, men det frister heller å pløye igjennom bok etter bok, tv-serie etter tv-serie, og nå også redigere mitt eget romanutkast på 185 A4-sider, skrevet på PC med få avsnitt. Oh yes. Jeg har litt å henge fingrene i, men jeg liker det.

Tips til nye TV-serier jeg har sett i det siste:

  • Red Band Society
  • Transparent
  • How to get away with murder
  • Parks & Recreation

Har med andre ord kommet meg igjennom noen timer tv-serietitting bare de siste ukene. Eh.

Ellers strikker jeg, går på skole og jobber. Alt er som vanlig. 

Snakkes kanskje snart, for det er trist om bloggen skal dø ut, jeg liker å kunne se tilbake på ting. Og det faktum at jeg skrev bedre for to og tre og fire år siden enn jeg gjør nå. Kanskje det kommer tilbake. Sammen med sollyset.


NaNoWriMo 2014

  • 11.11.2014 kl.09:50 i Blogg

Noen mennesker gjør ting som andre mennesker synes er litt psycho. En av de tingene er NaNoWriMo; en skrivekonkurranse hvor målet er å skrive 50 000 ord i november. Jeg er en av de menneskene som skriver NaNoWriMo. National Novel Writing Month. Det er i oktober, hvert år.

De siste månedene, eller forsåvidt halvannet år, har jeg skrevet mye akademisk, og nesten ingenting "for fun". Jeg pleide å skrive tekster som ble gjemt bort i mapper med skriblerier på macen min, som ble sendt til beh. eller som havnet på bloggen, eller en annen platform på det store internett. Det tok slutt, mest på grunn av at jeg brukte tid på å skrive skoleoppgaver, eller se på tv-serier (prioriteringer...). Derfor har jeg nå begitt meg ut på et eventyr, om å skrive femti tusen ord på én måned.

Jeg hadde i oktober mye fritid, og tenkte at "hallo, hvorfor ikke, i år er året", etter at jeg har snoket på NaNo-forum og beundret alle de andre som har skrevet et førsteutkast til en roman de to foregående året.  Så, i år er året! 

Så langt hadet vært en morsom utfordring, og jeg har skrevet hver dag, bortsett fra én dag hvor jeg hadde 0 ord i "daily word count"en min, og det har gått overraskende bra! Jeg var ganske spent ettersom jeg ikke har skrevet så mye skjønnlitterært på en god stund, og i hvert fall ikke så langt som 50 000 ord. Det er faktisk fort godt over 100 sider, og blir fort 150-200 alt ettersom hvor mye luft man har, tekststørrelse osv. 

Jeg skriver på en kinda-realistisk historie, bortsett fra at MC (Main character) får en sykdom som ingen vet hvordan de skal kurere, og dette lager ulike problemer i hennes liv, og til de rundt henne.

Se bortifra at jeg ikke har skrevet noe i dag enda (klokken er jo bare 09:46), og derfor er word counten lik på dag 10 og 11 - enn så lenge. Her er min fremgang;


Målet er å nå 30k i dag, og jeg tror jeg ligger godt an, for jeg er midt inni en dramatisk scene som gir meg mange ord å skrive, som kan skrives fort. Det er jo spennende med drama!

Skriver du NaNoWriMo i år? 

Har du hørt om NaNoWriMo?


"Psykiatrien fra innsiden" (artikkel fra NRK)

  • 26.08.2014 kl.23:06 i Blogg

Har igjen fått vann på mølla (mølla av engasjement) etter å ha lest denne artikkelen i NRK. (Link i første setning.) Psykiatrien er et felt som interesserer meg, har hjulpet meg og irritert meg. La oss snakke litt mer om hva som foregår bak lukket og låste dører her i Norge.

Når skal det gå opp et lys for helsenorge at ikke alt de gjør nødvendigvis fører til at de som trenger hjelp får hjelp til rett tid - og lenge nok? Og ikke minst, at praksisen deres til tider er helt forferdelig? Eventuelt, om lyset allerede har gått opp for dem, når skal dette tas tak i og gjøre noe med? Her er det snakk om helsepersonell i psykiatrien, og etter hvert som jeg hører og lærer mer om det er det ikke bare én ting som trenger forbedringer.  

Ja - jeg har erfart at psykiatrien gjør absolutt mye bra for pasienter også, men nok en gang er det jo det negative man hører mest om.

 Vi kunne snakke om været eller andre trivielle ting, men ikke gå dypere inn i problematikken deres. Tankegangen var at de skulle kjede seg mest mulig under innleggelsen siden de da ville bli enklere å skrive ut, samtidig som de ikke kom til å ønske seg innlagt igjen.

H-Æ?! Pasienter innlagt på psykiatrisk, enten frivillig eller under tvangsparagrafer er ikke på psykiatrisk for å KJEDE SEG. De er der fordi enten de selv eller andre ser at de har psykiske problemer og/eller er i krise som trenger mer oppfølging og behandling større enn hva støtteapparat hjemme kan tilby, og dermed trenger tett oppfølging fra helsepersonell som har (eller burde ha) utdanning og erfaring med å hjelpe folk - og derfor også har et behov for å snakke om problematikken sin, og få hjelp til å overleve. Ikke kjede seg.

Når skal psykiatrien få ressurser til å gjøre mer enn brannslukning, og kunne tilby de pasientene som trenger det korte innleggelser, og de som har en lang sykdomshistorie og varige og/eller alvorlige psykiske lidelser et lengre og stabilt behandlingstilbud slik at det faktisk åpner en mulighet for bedring, stabilitet, trygghet og en følelse av egenverdi og en følelse av å bli møtt hos pasienten, ikke bare sende han/hun ut igjen etter tre dager og enten "vente på et mirakel" (har hørt det før) - eller vente til pasienten kommer inn med samme eller enda mer alvorlige problemer enn sist gang? Hva med de som aldri kommer tilbake fordi psykiatrien mener det er deres ansvar å be om hjelp, og ingen var der under siste selvmordsforsøk? Hva med de som dør før psykiatrien til slutt kommer labbene etter med brannslukningsapparatet?

Hvordan ble det egentlig så ille? Psykiatri har alltid vært et omdiskutert tema, og enda mer angående behandlingsmetodene deres. Jada, det er slutt på lobotomering, men tror de virkelig at to netter med sovepiller vil hjelpe pasienten med å få det bedre med seg selv?

(Innlegget fortsetter under bildet. Bildet har referanse hvis du trykker på det.)



Det er viktig å understreke at pasienter som stritter imot behandling og ikke har et ønske om å bli friske er vanskelige å hjelpe til de får det bedre i første omgang, men det er fortsatt livsreddende arbeid å tvangsinnlegge pasiener som ikke forstår eller ikke vil sitt eget beste. Slik jeg ser det er det psykiatrien sitt ansvar å tilby og gi så god hjelp at det ivaretar pasientens liv og helse. Nei, man kan ikke forhindre alt, det er mye mørketall og flere og flere sliter psykisk, men det er fortsatt mulig å være der for både de som ønsker og ikke ønsker å motta hjelp.

Å selv be om hjelp kan ofte være noe av det vanskeligste noen gjør, før de starter på den lange og harde kampen det er å bli frisk fra psykisk sykdom. Det kan være beinhardt, og er ofte en av de mest krevende og vanskeligste tingene ett menneske gjør i løpet av livet sitt hvis de er alvorlig syke, men det er verdt det. Det var verdt det for min del, og derfor ønsker jeg at helsepersonell også vil signalisere håp og at de er der for å hjelpe. Det er fint om noen kan sitte oppe med pasienter på natten med de som ikke får sove, bare sette av fem minutter av dagen din til å SE en pasient, gi de tid på avdelingen, i behandling, til å reise seg fra bunnen - ofte er det en av de viktigste tingene de trenger - tid, og følelsen av å være viktig nok til å fortjene hjelp. Å bli tatt vare på, skjermet og hjulpet. For mange kan livet bli så uendelig mye bedre enn hva det er på lukket avdeling, men hvordan skal pasienter klare å tro på det når alt de blir møtt med er ukjente ansikter som blir helt til delvis tvunget til å signalisere, indirekte eller direkte, at pasienten ikke fortjener å være der? At dette ikke er et trygt sted hvor de vil få hjelp, når psykiatrien er den "eneste" instansen som skal utøve kun dette ovenfor pasienten?

Når de som er der for å hjelpe ikke signaliserer hjelp, hva skal man da gjøre?

Side note: Dette gjør meg til dels opprørt, og jeg mener absolutt ikke å sette samme stempel på alle i psykiatrien. Jeg har både møtt og hørt om utrolig mange fantastiske mennesker som har hjulpet pasienter massevis. En ting å tenke på er at disse personene er nesten alltid folk som gjør litt mer enn hva som står i arbeidsbeskrivelsen deres eller hva som er typsik "vane" for den arbeidsplassen. Det finnes utrolig mange flinke sykepleiere, psykologer, miljøterapauter og andre, og en dag håper jeg at dere virkelig blir satt pris på så mye som dere fortjener. Dere utgjør en stor forskjell for mennesker og det trengs flere av dere - dere er fantastiske. Psykiatrien hjelper pasienter og flere har godt av nødvendige innleggelser og årevis i behandling. Også de korte innleggelsene og den korte varigheten av terapitimer kan hjelpe pasienter mye, men alt til sin tid, og dette er veldig situasjonsbestemt. Alle er forskjellige. Men, jeg vil virkelig understreke at mange gjør en veldig god jobb, og er imot disse tingene som blir gjort, men det er ikke alltid man har makt til å forandre rutiner på arbeidsplassen, langt mindre hele helsenorge og psykiatrien her til lands. Dere fortjener å bli satt pris på, ikke bli sammenlignet med resten av systemet som ikke virker som det skal. Dere er gull verdt.


Sommer 2014

  • 05.07.2014 kl.13:04 i Blogg

I år jobber jeg mye ekstra på mine to jobber, så dagene går stort sett med til det. Jeg har to uker ferie før jeg starter på skolen igjen, noe jeg gleder meg til! Ja, gleder?! Jeg har avlyst hele festivalsommeren og laget andre planer, så jeg håper at mine ferieuker blir bra etter to måneder med jobbing nesten hver dag.

I dag startet dagen min kjipt fordi ingenting stemte, jeg var/er trøtt og sliten og mobilen min virket ikke. Den har vært død i to dager.

Dagen ble bedre ved at jeg fikset telefonen selvom jeg ikke orket å forholde meg til det, og gikk i en ny matbutikk. Matbutikker i utlandet og store norske butikker som jeg ikke er i ofte er alltid spennende - det er annerledes utvalg, nye ting å se på, annerledes organisert og gøy å se på nye ting - særlig i utlandet.

I dag var det løsningen, og snart fyker jeg avgårde til jobb.

Hva gjør du for å få en dårlig dag til å bli bedre?


Om å ha en synlig historie - arr

  • 03.06.2014 kl.23:13 i Blogg

Det begynner å bli sommer. Folk kler av seg, snakker om SK2014 og koser seg i varmen. Uansett hva dere er opptatt av så blir det varmere, og når det blir varmere må man legge vinterjakka i skapet (selvom jeg gjerne kunne gått i den hele året) og finne frem sommerkjoler og ballerinasko, og badeshorts til gutta. Jeg har arr. En god del. At noen har arr betyr, i hvert fall ikke i mitt hode, at man kan legge all folkeskikk til side og stirre uten å skjule det? Å stirre på armene mine mens de snakker til meg?

Det pleier å skje fra tid til annen, og jeg blir sint og føler meg ikke tilpass rundt mennesker. Jeg har ikke valgt at jeg skal ha arr, og jeg har ikke valgt at noen av de fortsatt er lilla. Det er min historie, et symptom, en avhengighet jeg har klart å komme meg ut av. Jeg har kjempet med nebb og klær for å vinne mine kamper - og klart det. Jeg kan ikke forandre på de arrene som er der, jeg kan ikke trylle de vekk. Jeg har akseptert arrene mine og vil ikke skjule de lenger - fordi det er sånn huden min ser ut, jeg kan ikke endre på det og nekter å svette ihjel i denne sommervarmen som har vært i det siste. Jeg vil gå i fine kjoler, og ta på meg det jeg føler for.

Jeg forstår at arr eller andre "unormale" ting kan være oppmerksomhetsvekkende. Fokuset ditt glir mot noe som er unormalt, jeg forstår det. For mange som ikke har opplevd det, ikke har noe kunnskap om det eller synes at det er uforståelig at noen kan skade seg selv vil det være unormalt. Kanskje ekkelt, avstøtende eller motbydelig.

Er det at et menneskets utseende går imot dine preferanser en grunn til å legge fra seg folkeskikken og stirre åpenlyst på nettopp det?

Jeg kan forstå motivene for å se, selvom jeg tror fler og fler av norges befolkning blir klar over fenomenet selvskading ettersom fokuset og åpenheten blir større og større i Norge, både på folkemunne og i media. Dette trengs, i og med at det er et problem blant unge i dag, og det er et problem som bør forebygges og behandles så fort som mulig i sykdomsprosessen. En undersøkelse fra Trondheim viser at 22% oppgir at de har forsøkt å skade seg selv. (Sitat herfra). Tabuene brytes ned og det blir et tema man kan bringe frem i lyset, noe som er utrolig bra og vil være til stor hjelp for å fortsette forebyggingen og arbeidet rundt psykisk helse og lignende ting som kan forårsake en dårligere psykisk helse. Dermed vil det også si at flere og flere VET hva det dreier som når de ser arrene mine. De vet hva det handler om, men de kan ikke min historie.

For å lese litt mer om selvskading kan du for eksempel se her, her, her eller her. Ikke alle artiklene er like gode som en beskrivelse for hvordan jeg ser på mitt forhold til selvskading, men likevel litt info til de som ikke vet så mye om temaet.

Jeg blir sint og fornærmet når mannen på caféen stirrer på overarmen min mens han snakker til meg. Jeg føler at jeg burde skamme meg mer når kunder på jobb ser på meg som at det er noe galt med meg. Jeg blir overrasket når jeg står i kø på butikken og jeg merker at blikket til han ved siden av blir dratt ned mot armene mine og blir der. Jeg føler meg beglodd. Som at jeg ikke har lov til å være komfortabel med hvordan jeg ser ut.

Jeg har ikke god selvtillitt, men jeg har akseptert at jeg har arr nok til å klare å gå ut. Jeg tenker ikke stort over de når det er bare meg, eller mennesker jeg føler meg trygg rundt. JEG fokuserer ikke på de, det er armen mine, og jeg ser sånn ut. Punktum.

Jeg sender varme tanker og medfølelse til alle andre som blir sett på, enten du sitter i rullestol, går rart, er ekstremt overvektig, har en historie innenfor psykiatrien som har gitt deg synlige merker eller hvilken nå enn grunn folk "har" for å stirre på deg. I tillegg øker det selvbevisstheten min angående hvordan jeg ser på andre mennesker, når jeg kjenner på samme følelse selv. En tankevekker, som jeg igjen ikke ønsker å lære på den harde måten. Det er også noe av grunnen til at jeg vil blogge åpent om det, fordi jeg vil at andre også skal tenke på hvordan de kan påvirke ukjente mennesker i hverdagen, og at de skal reflektere over egne holdninger.

Jeg kunne ønske jeg kunne få lov til å gå ut uten å bli sett på, for jeg kan bare være meg, jeg får ikke endret på utseendet mitt. Jeg kan være et like bra menneske som deg uansett. Jeg kan være flink i jobben min, være en god venn, være flink i hobbyer, gjøre gode ting, være et helt ok menneske, men det kan du ikke se på meg. Det minner meg om forhåndsdømming. Skaden har allerede skjedd, og jeg må leve med arrene. Sånn er det.

Jeg vil bli sett som et menneske. Som Kine, uavhengig av hvordan jeg ser ut - jeg er et menneske.


"Nå jobber du serr for mye" Hvordan jeg klarer det:

  • 13.05.2014 kl.22:01 i Blogg

Tja. Som bloggen har fått lide av, så jobber jeg jo veldig mye. Jeg studerer fulltid og har to jobber, hvorav til sammen 30% fast stilling. På den ene jobben tar jeg på meg veldig mye ekstra, og kan lett jobbe 100% ved siden av studiene hvis jeg vil. Sjefen min sier "Hvorfor er du her??? Har du ikke eksamen? Du kan jo umulig ha noe liv?". Mye har skjedd siden jeg ble nektet å jobbe og omtrent ikke gikk på skolen, eller var mye på skolen men det gikk alvorlig utover helsa mi.

Vel. Jeg har lært at det gjelder å være frisk psykisk, og å planlegge godt. Fint for meg at jeg elsker å planlegge og ha orden på ting.

For eksempel bruker jeg de fleste fridagene mine på ting jeg liker, og prøver å ikke sitte inne en hel dag med mindre jeg trenger isolasjon fra mennesker (det hender). I dag har jeg vært i botanisk hage og besøkt et vennepar av meg litt utenfor byen, samtidig som at jeg har fått sovet ut, gjort husarbeid og lest litt bok. Å stå opp tidlig gjør meg ingenting, og da får man mye gjort. Jeg prøver å få unna mye pensum i veldig hektiske perioder, så jeg har et oppsamlingsheat de ukene det dreier seg om hvor jeg absolutt ikke har et liv. Derfor har jeg gjort masse sosialt, dratt på ferie, passet hunder, gått tur, trent og strikket/lest mye ellers. Det funker kjempebra.

Selvfølgelig er det ikke sikkert det holder i lengden, men nå funker det og det er utrolig deilig at jeg ikke blir utmattet og sur etter f.eks en periode med mye jobbing - nettopp fordi jeg klarer å putte inn ting jeg liker ved siden av. Også har jeg jo jobber jeg trives i. :-)

Planlegg, gjør det du har lyst til. Man kan få til veldig mye (ikke alt) bare man vil og går inn for at det skal gå! 


Bloggen døde!

  • 13.05.2014 kl.09:35 i Blogg

Yup, som jeg sa så døde bloggen brått, og ble forlatt livløs igjen på det store internettet, helt alene. Stakkars bloggen.

Jeg har eksamen om seks døgn og tre timer, og jeg forstår ikke hvorfor jeg ligger i fosterstilling og drukner meg selv i alt som ikke er bra for meg, men det gjør jeg altså ikke. Jeg jobber, har litt fri, gjør fine ting og har enda ikke rassert hybelen mer enn normalt. Wow.

I dag skal jeg i botanisk hage med Nicz, også skal jeg besøke Kine. Det blir en bra dag, I'm sure of it. 

Forøvrig deltar jeg i Bout of Books' 10.0 READ-A-THON! Det er stas! Hvis du vil bli med er påmeldingen fortsatt åpen frem til midnatt i dag (tirsdag)! Ikke det at jeg tror jeg får lest så sjukt mye mtp hvor mange andre ting jeg prøver å gjøre samtidig, men kanskje det vil få meg til å lese litt mer skjønnlitterært i mai også, til tross for jobb og eksamen.

 
kilde

Såå. I forbindelse med at jeg faktisk leser en del har jeg blitt BookTuber! Hurraaa! So far er det et prosjekt under oppstart, så litt feil, tull og tilvenning må det tas høyde for. Dere kan se trynet mitt her, for eksempel.

ALL THE LINKS LINKY LINKY THINGS! 
Nå har jeg sendt dere til alle andre kriker og kroker av internett enn til bloggen min, så egentlig sender jeg dere vel bare bort herfra nå? Oh well.
Wish me luck på eksamen, også skal jeg prøve å holde liv i bloggen. Kunstig koma, i det minste.

Snakkes! 


Påskeferie på jobb!

  • 14.04.2014 kl.23:07 i Blogg

Her er en sniktitt på Instagramprofilen min. Følg meg der for liveoppdateringer fra livet mitt. EH.

Jeg skal tilbringe påsken på jobb i barneboligen, men vi prøver jo å gjøre det så koselig som mulig ved å dra på tur, grille pølser og sitte ute i sola, så det blir ikke bare stress - også håper vi jo at det blir en grei ferie for alle som jobber, bor og er der! :-) 

Snakkes om en hel haug av dager, jeg har nemlig én dag fri de neste fjorten dagene.


Reise 2014: Island; Reykjavik!

  • 13.04.2014 kl.09:56 i Blogg

Som en tradisjon har jeg og papi dratt på tur en gang i året de siste årene, og årets tur var til Island! :-)

Island er en øyrepublikk i Nord-Europa. Island ligger der de nordamerikanske og aurasiske kontinentalplatene glir fra hverandre. Mye av Island er et nakent platå 300-700 meter over havet med lavaørkner og fjell. Landet har mange varme kilder og ca 150 vulkaner. På øya bor det litt over 300 000 mennesker. (hentet fra SNL, her.)


Det meste av naturen på Island ser ut som dette, eller "yngre" lava. Mose, steiner, ujevnheter. Da vi ankom synes vi at det lignet veldig på viddene oppe på fjellet, ettersom alt er flatt uten noen spesielle høydeforskjeller utenom de gamle vulkanene som nå er fjell.

Island var superfint! Jeg er glad i å se nye steder, kultur og ting! Denne turen brukte vi under en halvtime fra vi gikk inn på Gardermoen til vi satt på flyet, og det samme gjaldt på vei tilbake. Deilig å bruke så kort tid inne på kjipe flyplasser! Keflavik flyplass var forøvrig nesten helt tom, det var et merkelig syn! 



Reykjavik var kjempekoselig - det var så mye detaljer i gatene, så mange småting som gjør byen mer koselig. Les om hovedgaten Laugavegur på TripAdvisor. Den var ikke designerpen, men veldig koselig og litt hipsterpen! Se her, for eksempel:







Det hang så mye fint i vinduene, jeg ville stjele alt. Som denne luftballongen, for eksempel!



Og her! 



Dette var en superfin vintagebutikk midt i Reykjavik som hadde brukt bøker som hyller. Selvfølgelig falt jeg pladask for dette og måtte ta bilde av det, knis...

Vi var også innom et museum, Reykjavik sitt kunstmuseum. Det var noe skuffende, ettersom det var mye video- og lydbasert kunst, noe jeg ikke er like fan av. Det var et noe rart museum og ingen nevnevedig god kunstopplevelse for min del, men det var interessant å se hvordan et av Islands museum var også! Hadde vi hatt bedre tid/visste bedre kunne vi dratt til ett av museene i utkanten av byen som hørtes mer spennende ut. :-) Noe vi dog likte begge to var at det var et slags bibliotek (med kunstbøker) og et sjakkbord i første etasje, og dette benyttes vi oss av! Jeg har ikke spilt sjakk på flere år, men det gikk faktisk ikke så dårlig som jeg først hadde trodd! :-)

Vi tok en buss ut til den blå lagune lørdag kveld, noe som viste seg å være et smart valg i og med at det var svært få turister der i forhold til hva jeg antar det er på formiddagen og generelt på dagtid. Lagunen var veldig varm, vannet var 38-47 grader, og vannet var helt blått. Sanden på bakken var sort, og det var veldig behagelig å bade der! Jeg hadde ikke badet på åtte år før dette, så det var virkelig en god reunion med bading, kan man si! ;-) Opplegget var veldig profesjonellt gjort og alt fungerte som det skulle - disse folka har sett turister før! Anbefales virkelig! Her er et eksempelbilde hvor jeg ser ut som et spøkelse. Uhu neste!

På søndag gikk vi oss en tur i byen, spiste mat og slappet av før vi dro på en Golden Circle Tour! Dette var en seks timer lang busstur med guide hvor vi stoppet der hvor kontinentalplatene glir fra hverandre, ved geysirene, gullfossen og noen småsteder som guiden vår ville at vi skulle få se på turen. Dette virket ikke som at det varte i seks timer, jeg satt på bussen og leste bok, hørte på vår flinke guide og var ute for å ta bilder! Kvelden avsluttet vi med en ekstremt god stenovnspizza fra Eldsmidjan. Anbefales også, vi spiste der to ganger på vår korte tur - så godt var det!

Her er litt fra Golden Circle-turen:



Her er kontinentalplatene! ^

Gullfossen!

Geysir-område





Alt i alt, en super reise hvor vi har fått sett noe som er helt ulikt Norge! :-) Jeg likte meg godt, i hvert fall! Gleder meg allerede til neste gang jeg skal ut for å reise - jeg håper det ikke blir lenge til!

Jeg ble også anbefalt å dra til Videy av ei av mine islandske venner, men det rakk vi desverre ikke. Kanskje et godt tips til deg hvis du skal ut og reise?

Har du vært på Island?


Anbefaling - Broslo Art (Oslo)

  • 10.04.2014 kl.12:20 i Blogg

I går var jeg innom en utstilling i Parkveien 64, nemlig Broslo sin siste utstilling "Fake Diamonds". 

Det var en fin blanding av ulike teknikker, motiver og stil - noe som gjorde det til en veldig spennende utstilling. Møblene ved inngangspartiet var også veldig vakre/tøffe og innbydene, noe som gjorde det spennende å vandre innover i den gamle tennishallen. Har du en formiddag eller en times-halvannen til overs før den 10. april? Ta turen hit hvis du befinner deg i Oslo! :-)

Les mer om Broslo her, eller på Facebook.

Invitasjon/flyer:

Her får dere en liten sniktitt fra min tur til Broslo sin utstilling:










Anbefales på det varmeste! 
Det er fint å se den mer kreative/kulturelle siden av Oslo igjen etter en lengre periode hvor Oslo generelt har vært kjipt og grått!

Har du noen tips til kulturelle greier, utstillinger, konserter eller museum jeg burde få med meg i Oslo utover våren?


Liebster Award!

  • 09.04.2014 kl.12:36 i Blogg




Jeg fikk prisen av Karoline Sofie! Hun skriver "Dette er en pris man gir til bloggere man liker og det er jo ikke annet en superkoselig og moro. Med prisen får man også ti spørsmål man skal svare på, så her er mine svar:" - og det høres jo bare superbra ut! Dette var en hyggelig overraskelse på en av Oslos kjipe regnfulle dager!

Jeg er forøvrig litt paranoid (jeg leser det paranoid og ikke paranoiiiid. Blir mye mer gøy da!), for jeg tror at alle analyserer ihjel svarene mine, så jeg må svare det som er mest "riktig". Vel. Det håper jeg ikke dere gjør. Skal prøve å bare svare. Hei:

1. Hvem er din favorittskuespiller, og hvorfor?
Jeg er faktisk utrolig dårlig på skuespillere, altså. Det må bli 
Audrey Tautou. Jeg elsker henne i alle rollene hun har spilt, og hun er så vakker. Så fantastisk vakker. Tror jeg er litt hemmelig forelsket.

2. Hva er din verste flause så langt i livet?

Tja. Flause minner meg om Julia-bladet jeg leste i mine yngre dager. Hmm. Jeg har gjentatte ganger baksnakket/snakket nedlatende om folk på norsk i et annet land i den tro om at ingen skjønner hva jeg sier. ... De forsto hva jeg sa. Kleint. Gjorde det samme da vi kjørte buss hjem fra Tyskland og var i bussen i over 24 timer i strekk. Jeg hadde nettopp våknet på morningen og skulle innom en bensinstasjon. Jeg fortsatte å si "Herregud, se på hun der, da! Dét antrekket så tidlig på morningen?" høyt til ei venninne. Vi hadde ankommet en norsk bensinstasjon uten at jeg visste det. Jaaada.

3. Hva er dine favorittartister og favorittband?
Artist: Avril Lavigne. Min ikke-guilty pleasure siden jeg var 13 og tapetserte rommet mitt med bilder av henne. Liker Yann Tiersen, Frank Turner, Sigur Rós og Regina Spektor. Av band liker jeg Kråkesølv, Freelance Whales, Belle & Sebastian, Edward Sharpe & The Magnetic Zeros og Crystal Castles. (Og Wig Wam, ehhehheh.) Dette endrer seg ofte, men se for eksempel her, så får du et blikk på hva jeg liker for tiden.  

4. Hva er din største drøm?
Å bli ordentlig glad i meg selv, få en italiensk mynde og etter hvert en shetland sheepdog. Jeg vil reise for å se/oppleve nye ting, andre kulturer o.l. og studere masse. Skrive en bok. Forholdsvis kjedelig? Nja. Jeg har vel ingen tilsynelatende uppnåelig drøm, fordi så positiv av meg er jeg ikke. Knis. 

5. Hvilke fem filmer vil du anbefale andre å se?
Jeg er jo egentlig sånn seriemester som bare ser på serier i timesvis, men aldri har tålmodighet til å se en hel film, i hvert fall ikke i strekk. Jeg bruker ofte flere dager på å se én film. Men, her er noen i tilfeldig rekkefølge:

1. Alle GHBLI-filmene.
2. Le fabuleux destin d'Amélie Poulain (Min favorittfilm.)
3. Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? (Filmatiseringen av min absolutte favorittbok. <3 Johan Harstad <3)
4. Extremely Loud and Incredibly Close (Jeg ELSKER hovedpersonen i denne.) 
5. En som deg. En norsk produsent hvor en del av handlingen er spilt inn i Finland. Jeg så filmen og møtte regissøren for første gang for en del år tilbake, og jeg elsket måten han hadde jobbet med materialet på, filmet og latt rollene bli skapt underveis i filmingen. Anbefales virkelig! 

6. Hvilket land er ditt favorittreisemål?
Akkurat nå vil jeg til Roma, Riga, New York og Sør-Afrika. Jeg vil også se andre deler av Enland og Frankrike, men først vil jeg krysse av noen flere land på kartet! Skal kjøpe meg skrapekart! 

7. Hva lager du helst av mat om du skal ha en skikkelig kosekveld?
Hmmm. Jeg er glad i mammas hjemmelagde pizza. Det blir ofte taco hvis jeg skal lage noe. Er også glad i indre-/ytrefilét av svin og fløtegratinerte poteter, men spiser det sjeldent. Mmmmm. 

8. Hva er din guilty pleasure når det kommer til TV-serier?
Folk ser ofte rart på meg når jeg sier at jeg ELSKER kjærlighetshistorier og morsomme serier. Jeg tror folk ser for seg at jeg skal like noe annet. Min største guilty pleasure er at jeg har sett ALLE episodene av Pretty Little Liars. Tidligere har jeg "sett ned på" folk som har sagt at de ser på og LIKER serien... Jeg ble bitt av basillen, og jeg føler meg ganske teit. Fordommer og forforståelse osv...

9. Vår, sommer, høst eller vinter?
Vår, bare det ikke er så utrolig varmt.  

10. Hvem er ditt forbilde?
Bestefar. Han er best. 

Takk for denne awarden, Karoline! Morsomt å gjennomføre noe sånt for en gangs skyld selvom det ikke er veldig typisk min blogg-stil. :-)
Jeg må løpe nå, men jeg redigerer innlegget senere i dag og kommer med nye spørsmål og avslører hvem jeg tagger! :-)

EDIT:
Jeg tag(g)er Siri, Matilde og Weronika! Dere får de samme spørsmålene som jeg svarte på, laget av Karoline (fordi jeg vil høre deres svar!).

1. Hvem er din favorittskuespiller, og hvorfor? 2. Hva er din verste flause så langt i livet? 3. Hva er dine favorittartister og favorittband? 4. Hva er din største drøm? 5. Hvilke fem filmer vil du anbefale andre å se? 6. Hvilket land er ditt favorittreisemål? 7. Hva lager du helst av mat om du skal ha en skikkelig kosekveld? 8. Hva er din guilty pleasure når det kommer til TV-serier? 9. Vår, sommer, høst eller vinter? 10. Hvem er ditt forbilde? 


Første dag i Norge

  • 08.04.2014 kl.00:48 i Blogg

Har lest 77 bloggposter via Bloglovin, snakket med en alkoholiker (hva heter egentlig alkoholiker i hunkjønn? er det intetkjønnsord, liksom? lik benevning på begge kjønn? hæ?), gått tur, sett på sola og akerselva og fått en hundeleke i posten selvom jeg ikke har hund.



Et av de første bildene jeg tok på Island. Jeg og kameraet ble litt bedre venner på tur. Island var pent, og Reykjavik var en utrolig koselig by.

Var egentlig litt muggen fordi folk ikke gjør som de burde, og ting ikke er i orden når det helt klart burde ha vært det. Det gikk greit, da. Jeg forble inne i leiligheta resten av dagen og diskuterte litt på internett i stedet. 

Hører masse på radioresepsjonen og tenker på at det er ganske rart at jeg var i resepsjonen på et islandsk hotell klokken seks i dag (går) morges og nå er klokken snart ett på natten i Norge. Ting er rart. Reising er rart, men veldig fint. 

Tror jeg skal kjøpe meg et skrapekart. Jeg samler på land. Og opplevelser jeg en gang i tiden ikke brydde meg om på grunn av svartmaling. Nå elsker jeg å se nye steder, oppleve nye ting.

Kommer på klokken ett på natten at jeg har fullt program med både skole og jobb dagen etterpå og at jeg burde ha sovnet for lenge siden.


Kameratørke og postkort

  • 30.03.2014 kl.21:18 i Blogg




Kameraet mitt har støvet ned det siste året. Fotointeressen ble vel egentlig bare synkende jo lenger ut i løpet på VGS jeg kom. Nå skal jeg snart ut på tur og jeg vil gjerne forevige det jeg kommer til å se. I tillegg har dagslyset inspirert meg til å generelt leve igjen, så jeg bestemte meg for å finne frem kameraet.

Her er to helt uredigerte bilder av postkortveggen(/ene) mine! Storfornøyd med postkort fra ulike steder i Norge med mange fine motiver. 

Håper alle har hatt en fin helg! Det har jeg hatt, jeg har befunnet med i LETO-hallen på hundeutstilling. For spesielt interesserte gikk det fint, spesielt i dag (søndag): CK, Cert. BTK og BIR! Tommel opp!

 


Hjelp og hjelpeløshet over nett - et dilemma

  • 29.03.2014 kl.21:31 i Blogg

Jeg er en av de som er registrert i flere titalls ulike internettsamfunn hvor jeg kan dele bilder, tekst, håndarbeid, diskutere og så videre. Enkelte steder har jeg også flere kontoer, for å skille hva jeg mener hele internett kan se (ikke nødvendigvis bør, men det er en annen sak) og det jeg trenger å få utløp for, men ønsker å holde innenfor lukkede profiler hvor jeg kan velge hvem som får se. Jeg vet selvfølgelig at mine anonyme og/eller lukkede kontoer ikke er isolert fra resten, og at ting fort kan lekke ut. Dette er jeg ikke alene om.



(for ordens skyld er bildet lånt via google. trykk på bildet for å komme til kilden)

På den anonyme, lukkede delen av internett, ofte Twitter og Instagram skjer det mye. Folk er ærlige og brutale. Sannheten kommer frem.

Jeg har gjentatte ganger de siste månedene følt et stort ubehag over hjelpesløsheten anonymitet bringer med seg. Jeg har sett bilder av tau knyttet i hengeløkke, bilder av sår, kutt, rus, sprit og noen som står på toppen av et høyt bygg og tar bilde utfor kanten. Tilhørende desperate ord fra knuste sjeler. Jeg vil så gjerne hjelpe, men det blir vanskelig å handle akutt når jeg ikke vet navn, telefonnummer eller adresse. Hvem kan hjelpe disse anonyme sjelene på internett? 

Det trengs et bedre støtteapparat på en eller annen måte, for tydeligvis er det store mørketall over psykisk syke som ikke blir fanget opp og gitt den hjelpen de trenger. Man må ha en avtale med AAT (ambulant akutteam) for å få snakke med de, og legevakten svarer "du er lei deg, ja? vent til i morgen, sov litt, så går det sikkert bedre" og gjør ikke noe mer med det om man ringer dit. Noe mangler. Jeg føler ikke at jeg får meldt min bekymring, for jeg har ikke noen måte å nå frem til mennesker via internett mer enn at jeg kan skrive til de. Jeg kan skrive, men uansett hvor mye jeg skriver vil jeg aldri kunne hjelpe alle, særlig ikke suicidale med høy risiko for selvmordsforsøk når jeg sitter hundrevis av kilometer unna.

Jeg melder min bekymring på Twitter, prøver å få tak i foreldre (, ofte er mange av de umyndige), pårørende, venner - noen som kan hjelpe. Jeg har personlig aldri ringt politi eller ambulanse, men jeg vet at flere jeg kjenner har gjort det. Jeg har sagt jeg kan komme å hente de bare de sier ifra hvor de er hvis jeg vet de befinner seg i nærheten av meg. Jeg har ringt samme person tretti-førti-femti ganger uten å få svar. Ofte dypt bekymret. Heldigvis har noen alltid funnet han/hun jeg har ringt og tatt hin med til sykehus, psykiatrisk, politi eller ordnet noe på annen måte. 

Men, hvordan kan vi forhindre at andre mennesker sitter hjelpeløse på andre siden av skjermen? Jeg VIL så gjerne gjøre noe. Jeg ønsker å hjelpe, selvom det kanskje innebærer at vedkommende aldri vil snakke med meg igjen fordi jeg ødela selvmordsplanen eller -forsøket. Kan vi sende det inn til en type vakt som kan spore opp hvor vedkommende er? Navn? Nei? Nei, jeg forstår at det ikke er bare å gjøre slik eller sånn, for det finnes ingen enkel løsning på dette. Særlig hvis det handler om folk som ikke er inne i Systemet eller som har veldig dårlig erfaring med Systemet. Alle dere som har private kontoer eller som skriver om tunge dager, psykiske vansker, nedstemte perioder, suicidalitet, angst, spiseforstyrrelser eller at man bare føler seg unormal, utilpass eller mindreverdig. De fortjener hjelp alle sammen, for livet kan bli så mye mer enn man klarer å se når verden allerede er svartmalt og tankene likeså. Jeg ønsker å hjelpe, men når det blir akutt så vet jeg ikke hvordan. Dere fortjener å bli sett. Hjulpet.

Jeg har vurdert å slette mine egne private profiler for å unngå det anonyme nettverket som finnes på sosiale medier. Men, er ikke det feigt? Jeg vil heller kjempe for å finne en løsning, for å hjelpe flere, for å hindre at flere barn og unge utsetter seg selv for skade og/eller alvorlig fare. Ønsketenkning, kanskje - men jeg tror det er mulig.

For å avklare et par ting kan jeg si at jeg personlig har også hatt gode erfaringer med Systemet, og jeg kjenner flere andre som har hatt det. Det er ikke bare dårlig, men det ER en del ulumskheter som foregår i psykiatrien fortsatt i dag, selvom det ikke kan sammenlignes med hva det var for femti år siden. Bare fordi det er bedre i dag, skal vi da akseptere slik det er nå? Vi må videreutvikle og forbedre det hele tiden. Dette er delvis en tekst skrevet i frustrasjon over hvor maktesløs jeg føler meg når jeg ser noen som er klare til å avslutte livet langt unna meg. Det kan føles på samme måte selvom personen sitter rett ved siden av deg, men da vet du i hvert fall hvem du KAN kontakte om du tror noe vil skje. 

Jeg vet at anonyme profiler ofte er et fristed for mange hvor de kan skrive om sine egne tanker, opplevelser, følelser og sinneutbrudd - og jeg forstår at man trenger et sted å gjøre av ting det ikke er plass til å bære på hele tiden. Dette har jeg full forståelse for, og er en av de selv, men det blir vanskelig når det går over fra å være sint/irritert/miserabel i sin egen livssituasjon til å bli akutt fare for vedkommende, uansett om det var senders intensjon eller ikke.


H-ei.

  • 27.03.2014 kl.20:02 i Blogg

Krykker. Blender. Strikketøy.

                                Jeg begynner å lure på om det er du eller meg som er åtti. Om det er du som strikket alle julesokkene eller om det var jeg som drømte at jeg gjorde det. Var det det jeg mente, eller var det ikke det. Naboen. Marka. Markør. Jeg veit ikke lenger, for kanskje stemmer det, og kanskje gjør det ikke.

Men mest av alt handler                   det om penger og det gjør meg så jævla sur. Og egentlig kokte jeg fem ganger for mye ris og jeg glemte å skru ned varmen, så nå står den kald i kjøleskapet og jeg skal snart kaste den. Men jeg veit ikke, altså. Hva tror du?

                  For en rød hullmaskin og en rød ringperm som er for stor til å få plass i bokhylla. Vimpler.

 Blomster, vann, is, sus. 

    Og egentlig kan jeg ikke he        kle og jeg tror ikke at jeg greier noe, så kanskje jeg må slutte på skolen og ødelegge for meg selv. Men jeg skal jo ikke det, jeg er jo søt og fornuftig og lav, så det trengs jo ikke. For jeg må jo ofte litt her og litt der, og kanskje blir ikke alt som du vil. Jeg har ikke en tenkestokk i skogen som deg, og jeg har ikke et hemmelig slått jeg kan danse med ballkjole på i.

Men kanskje preposisjoner bare er tull og kanskje du bare synger britisk og snakker om ull, hva veit vel jeg.

Noen ganger må man bare artikulere seg          som en gnager og strikke som en reser, eller snu blomstene, for det er faktisk mer sol ved vinduet enn på motsatt side. Pose. 

Nei, jeg veit ikke.

                                                                                                                                               Det er for mange ting som minner meg om ting og jeg veit ikke hva man gjør med sånt? Har du løsning så kanskje det er feil og lager flere knuter og husk å knyte skoene til uforutsigbare mennesker på riktig måte.

H-adet.


Observasjoner

  • 25.03.2014 kl.20:08 i Blogg
  • Damen som stopper midt i veien og ser seg rundt fordi hun ikke vet hvor hun er.
  • Ung kvinne og ung mann som setter seg sammen på en rammemadrass som står på fortauet og smiler.
  • Tamagotchi.
  • Blikket til damen som står bak skrivebordet og skuer utover dagens elever. 
  • Tunfisken som aldri slutter å smake tunfisk.


"Jeg vil ikke ha barn".

  • 15.03.2014 kl.09:33 i Blogg

Etter å ha lest denne artikkelen fra Maddam.no fikk jeg akutt skrivekløe. Det forfatteren skriver er nemlig et ekstremt godt poeng! Hvorfor blander folk seg opp i hvorvidt jeg ønsker å sette et annet liv til verden eller ikke - og hvorfor fremstilles det som unormalt om man ikke er verpesyk fra man er tyve? Eller forøvrig yngre, som vist på unge mødre og på Facebook...

Jeg har lenge sagt at jeg ikke vil ha barn. Hvorfor trenger vi ikke diskutere, det er mitt privatliv. Du tenker kanskje at hvorfor er en vesentlig del av diskusjonen? Nei. Hvordan du responderer på mitt utsagn om at jeg ikke vil ha barn bør ikke komme på grunn av hvor god du synes "unnskyldningen" min er.

Jeg sier ikke "ALDRI", for man skal aldri si aldri, men per nå har jeg overhodet ikke lyst på barn.

Jeg utdanner meg til et yrke som arbeider med barn, jeg har nettopp vært tre måneder i barnehage og har en fast jobb med barn. Jeg har absolutt ikke noe imot barn, og det gir meg veldig mye å kunne hjelpe de som trenger det. Mine venninners barn er kjempefine, jeg strikker klær til de og har det fint når de er med. Jeg trives rundt barn, men jeg ønsker ikke å påta meg ansvaret på fulltid selv.

At jeg ikke ønsker meg barn per nå er ikke det jeg pleier å rope høyest om, men når det først kommer på banen har jeg fått mange rare reaksjoner. Det svaret jeg får hyppigst er "Å, bare vent, når du møter en kjekk mann så endrer du nok mening!". Faktisk synes jeg det er ganske frekt å svare meg på den måten når jeg ytrer min mening. Å si at jeg "kommer til å endre mening bare...." er å nedverdige min evne til å bestemme hva jeg mener. Mellom linjene ligger det et hint av at jeg egentlig ikke vet hva jeg snakker om enda, og at jeg kommer til å innse det (til mitt eget beste) bare jeg opplever hvor fint det er å ha en skikkelig mann. 

Her om dagen skrev jeg en tweet:



Sier ikke denne tweeten ganske mye i seg selv?At jeg sjeldent møter en åpen holdning og et "Okei, jeg respekterer valget ditt. Å få barn passer ikke for alle"? Jo.

Hvorfor henger denne meningen så igjen i samfunnet? Hjemme på bygda hører man fortsatt de eldre generasjonen snakke om lausunger og ulykkelige ekteskap fordi det ikke var sosialt akseptert å skille lag. Praksisen rundt det å få barn utenfor ekteskap og skilsmisser er endret utrolig mye siden deres ungdomstid. Det virker som at drømmen om barn, hus, hage og stasjonsvogn fortsatt er prentet inn i dagens samfunn.

Er det å få barn det eneste rette? Nei, for det passer rett og slett ikke for alle. Det krever mye å få barn, og mye må tas hensyn til. Økonomi, livssituasjon, helse (både psykisk og fysisk), plass, sosialt - and the list goes on and on. Jeg forstår at for mange er det å få barn den store drømmen, og de legger opp til det. De som ikke er av samme oppfatning har lov til å unngå det. Å få barn krever fokus og at man har resurser til det. 

Jeg trenger ikke bli en dårligere yrkesutøver eller venn. Ei heller mindre lykkelig. Per nå vil jeg ikke ha barn. Hadde det ikke vært verre om jeg fikk et barn jeg ikke kunne/ønsket/maktet å ta vare på? Om jeg ikke ble lykkeligere av å få barn selvom dere sa det blir så mye bedre? La oss prøve å forstå ting fra flere sider.

Noen velger å la være å få barn, og for nå er mitt eneste planlagte selskap en hund, og det passer meg helt ypperlig.


Ny favorittv-serie!

  • 07.03.2014 kl.11:27 i Blogg

Don't trust the bitch in apartment 23!








Anbefales virkelig, haha. 
Trengte noe å le av, ettersom jeg kun har sett serier hvor folk knivstikker og skyter hverandre i det siste. 

Vet du om lignende serier tar jeg gjerne imot tips!
Har sett New Girl, Girls og Community, som ligner ganske masse. Og Pretty Lille Liars, ofc. 


jeg bestemmer

  • 03.03.2014 kl.23:09 i Blogg

etter en og en halv uke med misnøye, klaging og sterkere og sterkere ennui tror jeg at jeg har funnet en balanse for å komme meg greit nok igjennom de siste tre ukene av praksis. jeg er oppe litt lenger, sover litt mindre. leser mye mer skjønnlitterært, stresser ikke med å lese pensum. jobber mye mer på de to jobbene mine ved siden av og skviser inn litt sosiale greier der det er plass. litt mindre søvn gjør jeg bevisst fordi da får jeg litt mer våken tid hvor jeg kan være bare kine. og det trengs når jeg er på jobb "hele tiden" ellers.




snart skal jeg kjøpe vegetarsushi med johanne

jeg har begynt å se på en ny tv-serie som passer meg utmerket. så tre episoder bare i kveld.

strikker ganske mye, har en bestilling jeg holder på med - ølvott. leker med tanken på å strikke litt forskjellige produkter og åpen en epla- eller etsybutikk. thoughts? jeg er ikke helt sikker, men det hadde vært gøy ettersom jeg sjeldent strikker til meg selv uansett.




inngrodd hårsekk på armen. har ikke hår på armene fordi jeg synes det er stygt. pappa sier sminken min er for blek og jeg mener det bare er eyelineren som ikke er svart nok. kjøper mange ting på internett, og det beste jeg har kjøpt så langt (i det siste) er seks nye bøker. leste ut thirteen reasons why på en dag. nesten 300 sider. den ble en av mine favoritter. nå er det snart et døgn siden jeg leste den ut. jeg har tenkt litt. fordøyd den. derfor skal jeg prøve å plukke opp en ny bok nå, selvom klokken er over elleve.

de neste dagene er fylt med jobb (6/7 dager denne uken), hundepass, barneombudets dag på høgskolen, mer jobb, en tur hjem og en leilighet som sårt trenger å bli tatt vare på. det er kaos her. jeg har tatt et før-bilde jeg har lovet å sende til charlotte når jeg er ferdig med å rydde. bare for å vise at jeg kan ha det ryddig også. men, det er utrolig hvor mye en ikeaflatpakke og litt oppvask utgjør av rot når man disponerer 17 kvadratmeter.

det er bare tre uker til. og jeg er så glad for å ha fått ny jobb. jeg håper jeg får bli.

lager mye rar mat. prøver å gjøre det om til å passe meg, hva jeg har lyst på og hva som passer inn med planen. men det blir sjeldent godt. eller så har jeg sjeldent matlyst. jeg vet ikke egentlig. i dag laget jeg noe som lignet på tandoori. så tenker jeg på hvor lite kjøtt jeg spiser for tiden.

det eneste av mat jeg er god på for tiden er matpakker. lager sykt mye matpakker ettersom jeg tar frokosten på jobb og ikke er hjemme før på ettermiddagen. denne uken har jeg også noen dager hvor jeg jobber/er borte i over 12 timer i strekk, så oppvasken etter lunsjlaging blir større og større, men tiden til å ta oppvasken (eventuelt, og ærlig: ork/gidd til å gjøre det) forsvinner. det er liksom ikke nok tid.

jeg liker at det ikke er nok tid. på alle andre områder enn at jeg ikke får ryddet skikkelig eller gjort sånne ting som alle må gjøre. jeg får liksom ikke presset det inn. eventuelt, jeg velger å nedprioritere det for å fungere godt nok på de områdene jeg må være fungerende og oppegående.

men det går fint, altså. ukene med syting er over, tror jeg. vi får se.

skal bare skrible sammen noen tusen ord så det blir en oppgave, levere, få bestått. så går det nok greit.
ikke så lenge igjen, nå.




21. mars, etter klokken 16; dagen jeg har sett frem til i til sammen 10 uker når den kommer. (skal feire med å se divergent på kino. og jobbe på en annen jobb, selvfølgelig.)


En dyrehistorie

  • 23.02.2014 kl.19:26 i Blogg

Sølvi har ganske mange premier. Dette sier dommerene er fordi hun er så pen.

Voldemort er ikke helt enig. Han er sjalu. Legger seg på de, river de ned og sover oppå dem. Min personlige mening er at han også vil ha sånne premier. Ingen har gitt han oppmerksomhet, lissom.

Sirius er ikke enig i dette, så han vurderer å gå til angrep på Voldemort. Det ser sånn her ut:

Plutselig blir katten sendt på badet og storpuddelen må gå og plage puddelsøstra i stedet. Hu pene, veit du.

Snipp, snapp, snute, så var det eventyret ute.


tegn på trøtthet

  • 19.02.2014 kl.12:23 i Blogg

1. jeg heller sitronsaft i kaffen i stedet for sjokoladestevia.
2. jeg holder opp mobilen for å sminke meg i stedet for håndspeilet.
3. jeg søler tyrkisk pepper-kjærlighet på det nye sengetøyet mitt fordi jeg er uoppmerksom og holder kjærligheten opp ned.
4. leiligheten er et eneste stort mess. 


??

  • 17.02.2014 kl.21:04 i Blogg

de snakker trøndersk

fra sogndal

og alt jeg hører

er at man pusser tennene en og en

og spise godteri bare til fest

også ber de meg om å kaste ball

 

sette meg

n

 

ed

 

og

suddenly

 

vi leser hobbiten samtidig

ubevisst

uplanlagt

 

jeg vet ikke om avocado har sesong

eller om det er

ikke

 

og
ikke vet jeg egentlig

 

men dette er egentlig bare rart

men litt fint
og nytt og spennende

og jeg tror det går bra, jeg

alt i alt

lissom 


sswwsswwsswswsws

  • 17.02.2014 kl.20:03 i Blogg

tåler du dette, da?

ikke jobb for mye, da?

rekker du å lese noe, da?

klarer du det, da?

orker du det, da?

og etter hvert begynner jeg å lure på om det er min egen dømmekraft angående hvor mye jeg orker som er kaputt, om jeg kjører meg selv på trynet fordi jeg ikke vet når man skal stoppe (dette er jo tilbakevendende atferd, men allikevel) eller så er det alle andre som synes det høres slitsomt ut, ikke tror jeg greier det, ikke vet hvordan det egentlig funker

jeg veit ikke


drrrrrrrrrrrr

  • 07.02.2014 kl.23:10 i Blogg

det er
helt
stille,

og likevel
så utrolig
bråk ete

som et kjøleskap
som brummer
og durer
og braker
og dundrer

kanskje
er lyden
i hodet
på nytt

der.

eller kanskje
der
under huden
inni væsken
vesken min
som hjernen svømmer i
eller bollen

den eide
han spiste
til

i går
frokost
bråk

og

kanskje
er det stillheten som
er duringen
-ete brå
k

og stillheten
som er bollen
i hjernevæske

og støvskyer.


et

  • 30.01.2014 kl.17:51 i Blogg

jeg er usikker på
om man klarer 

om det finnes
et håp 

en større skuffelse
enn å ikke 

leve som død
enn å ikke kanskje

 

dø som levende
kjenne seg selv.

gjør vi ikke alle?
eller kanskje aldri. 


Nåtid, et perspektiv

  • 27.01.2014 kl.22:11 i Blogg

De metalliske lydene. Pip.

Du er for tidlig ute, sier den. Du er akkurat der du bør være,
bare ikke
enda.

Og når man er det,
Kanskje alt er feil,
Det er
ikke riktig ennå

Helt til da.


ja

  • 25.01.2014 kl.16:34 i Blogg

eller 

nei


Siden sist

  • 11.01.2014 kl.20:56 i Blogg

Jeg har: 

Fått fem pakker fra eBay.

Vært på seminar. Tåkeprat. Har kladdet ned notatboka mi som liksom skulle være ren og pen.

Sjekka at kroppen virker. Den virker ikke. Fikser det ved å vandre rundt ved Akerselva og melde meg inn på treningssenter. (Wæææ!)

Klippet av meg "alt" håret. Årets skjerfbruk tok knekken på håret mitt. Etter hvert som det ble vasket og mer flokete ble det tovet (ja, sånn man gjør med votter) og hadde helt klart sett sine bedre dager. Jeg tok fatt i kjøkkensaksa og ble kvitt halve hårmanken.

Hadet ja, heeei. 

Les mer i arkivet » Februar 2015 » Januar 2015 » November 2014





hits