(p)

  • 06.11.2013 kl.19:17 i Blogg

Også går jeg ut igjen, akkurat som at verden er en annen. Som at ansiktene deres har vondere baktanker, som at jeg blir mer skadelidende av å se på dere - for dere er skumle og ukjente. Bussen er mørk, og ansiktene deres er mer usymmetriske enn før.

Derfor blir tvangen sterkere, 
eller blir den?

Uansett blir sidene lest fortere og seriene sett oftere for hva skal man vel gjøre i en seng et sted i Oslo, når man ikke vet lenger. Man går på kafé, finner beroligende bord som har en rokk som bordben så jeg kan tråkke og tråkke uten å komme noen vei, men på en mer behagelig måte enn jeg gjør inne i hodet mitt. Fordi ting forandrer seg, det er jo aldri det samme.

Og plutselig blir jeg tvunget til å skrive og tvunget til å gå ut - méd noen, som om hun kan forvente noe sånt?! Men jeg gjør det uansett, og ting forandrer seg fordi plutselig skriver jeg med stor forbokstav og jeg skjønner ikke hva som skjedde med jenta på videregående som nektet å skrive med stor forbokstav - dritt lei av andres forventninger. Hun er der fortsatt, men forventningene fra andre utarter seg på en annen måte, så jeg trenger ikke skrike like høyt i protest lenger.

Buss i Oslo er ikke noe koselig vet dere, ikke at buss på bygda er koselig heller (se noen innlegg tilbake) (men det er jo egentlig koselig!!!), men det er så trangt i Oslo og jeg får muligheten til å spotte alle fra Twitter og irritere meg over at det er trangt og jeg er for lav til å være på sånne fulle busser. Jeg venter på neste buss, men den er like full fordi mørket sluker oss alle snart og alle skal hjem. Damen i resepsjonen sier nedlatende "parkeringsting?" i en overlegen stemme når jeg møter henne for første gang. Jeg vinner, for jeg er sta, helvetes sta, og sender hende blikk og hatfulle kommentarer inne i hodet, fordi hun er treig, har jukselapper og bruker ordet "random" tilgjort og unaturlig, slik at man hører at hun prøver å være ungdommelig.

Verden, du er så jævla snål. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar






hits