"Jeg vil ikke ha barn".

  • 15.03.2014 kl.09:33 i Blogg

Etter å ha lest denne artikkelen fra Maddam.no fikk jeg akutt skrivekløe. Det forfatteren skriver er nemlig et ekstremt godt poeng! Hvorfor blander folk seg opp i hvorvidt jeg ønsker å sette et annet liv til verden eller ikke - og hvorfor fremstilles det som unormalt om man ikke er verpesyk fra man er tyve? Eller forøvrig yngre, som vist på unge mødre og på Facebook...

Jeg har lenge sagt at jeg ikke vil ha barn. Hvorfor trenger vi ikke diskutere, det er mitt privatliv. Du tenker kanskje at hvorfor er en vesentlig del av diskusjonen? Nei. Hvordan du responderer på mitt utsagn om at jeg ikke vil ha barn bør ikke komme på grunn av hvor god du synes "unnskyldningen" min er.

Jeg sier ikke "ALDRI", for man skal aldri si aldri, men per nå har jeg overhodet ikke lyst på barn.

Jeg utdanner meg til et yrke som arbeider med barn, jeg har nettopp vært tre måneder i barnehage og har en fast jobb med barn. Jeg har absolutt ikke noe imot barn, og det gir meg veldig mye å kunne hjelpe de som trenger det. Mine venninners barn er kjempefine, jeg strikker klær til de og har det fint når de er med. Jeg trives rundt barn, men jeg ønsker ikke å påta meg ansvaret på fulltid selv.

At jeg ikke ønsker meg barn per nå er ikke det jeg pleier å rope høyest om, men når det først kommer på banen har jeg fått mange rare reaksjoner. Det svaret jeg får hyppigst er "Å, bare vent, når du møter en kjekk mann så endrer du nok mening!". Faktisk synes jeg det er ganske frekt å svare meg på den måten når jeg ytrer min mening. Å si at jeg "kommer til å endre mening bare...." er å nedverdige min evne til å bestemme hva jeg mener. Mellom linjene ligger det et hint av at jeg egentlig ikke vet hva jeg snakker om enda, og at jeg kommer til å innse det (til mitt eget beste) bare jeg opplever hvor fint det er å ha en skikkelig mann. 

Her om dagen skrev jeg en tweet:



Sier ikke denne tweeten ganske mye i seg selv?At jeg sjeldent møter en åpen holdning og et "Okei, jeg respekterer valget ditt. Å få barn passer ikke for alle"? Jo.

Hvorfor henger denne meningen så igjen i samfunnet? Hjemme på bygda hører man fortsatt de eldre generasjonen snakke om lausunger og ulykkelige ekteskap fordi det ikke var sosialt akseptert å skille lag. Praksisen rundt det å få barn utenfor ekteskap og skilsmisser er endret utrolig mye siden deres ungdomstid. Det virker som at drømmen om barn, hus, hage og stasjonsvogn fortsatt er prentet inn i dagens samfunn.

Er det å få barn det eneste rette? Nei, for det passer rett og slett ikke for alle. Det krever mye å få barn, og mye må tas hensyn til. Økonomi, livssituasjon, helse (både psykisk og fysisk), plass, sosialt - and the list goes on and on. Jeg forstår at for mange er det å få barn den store drømmen, og de legger opp til det. De som ikke er av samme oppfatning har lov til å unngå det. Å få barn krever fokus og at man har resurser til det. 

Jeg trenger ikke bli en dårligere yrkesutøver eller venn. Ei heller mindre lykkelig. Per nå vil jeg ikke ha barn. Hadde det ikke vært verre om jeg fikk et barn jeg ikke kunne/ønsket/maktet å ta vare på? Om jeg ikke ble lykkeligere av å få barn selvom dere sa det blir så mye bedre? La oss prøve å forstå ting fra flere sider.

Noen velger å la være å få barn, og for nå er mitt eneste planlagte selskap en hund, og det passer meg helt ypperlig.

9 kommentarer

Anja

15.03.2014 kl.13:00

Jeg ønsker meg barn en gang i framtiden, og tenker at jeg klarer meg fint med ett, kanskje maks to, men selv det er ikke godt nok for folk flest."Skal du bare ha ett barn? Herregud, den ungen kommer jo til å bli så bortskjemt og ensom." Men det viktigste er vel at barnet får en god oppvekst? For det er det jeg synes er skumlest ved tanken på å få barn; at det er mitt ansvar at barnet har det bra til en hver tid, at jeg vil føle skyld hvis barnet ikke har det bra.

"Å, bare vent, når du møter en kjekk mann så endrer du nok mening!" Som om vi som kvinner ikke klarer å bestemme selv om vi vil ha barn eller ikke? Som om en kjekk mann automatisk vil åpne mammahjertet vårt og vi automatisk vil erklære livmoren for åpnet?

Jeg synes det er flott at du tar opp det her, for det er garantert jenter/kvinner det ute som ikke ønsker seg barn, men som kommer til å få barn likevel pga. andre menneskers meninger og samfunnets forventninger. Å vite at flere føler på samme måte, og at det er greit å føle sånn hjelper kanskje :)

caroline

15.03.2014 kl.17:07

AMEN! Jeg er enda yngre enn deg, men jeg vet da faen meg om jeg vil ha barn eller ikke bedre enn andre gjør om meg. Har følt det slik lenge, og ser ingen grunn til å endre mening, det er tross alt livet mitt det er snakk om. Tror ikke folk tenker over at de virker respektløse når de svarer på måter som nevnt i teksten, fordi det er så vanlig at ingen ser noen grunn til å la være.

kjersti

16.03.2014 kl.13:43

Jeg er så glad for at jeg aldri har blitt møtt med den holdningen der.

Ofte kjenner jeg et stikk etter å få barn, men jeg føler ofte at det mer enn noe annet er et ønske til å gjøre livet mitt om igjen. Å dra tilbake til en av de få lykkelige periodene av livet mitt jeg kan huske; barnehagetiden, med rutinene og middagene og helgefamilieturene og... Alt det der. Etter at noen skal trenge meg, etter å være midtpunktet i et liv.

Og det er ikke de sunneste grunnene til å skulle lage eller ta ansvaret for et liv.

For det meste har jeg overhodet ikke lyst på barn. Jeg har ikke et liv der jeg kan sette noen foran meg selv i lengre perioder av gangen. Jeg er ikke frisk. Og det finnes så mange, mange ting jeg vil gjøre som jeg (jeg, personlig, ikke folk generelt) ikke ville klart eller hatt mulighet til dersom jeg skulle få barn. Og når jeg ser familier, folk med barnevogn, og slikt... Så tenker jeg aller mest at jeg er glad det ikke er meg.

Jeg vet ikke om jeg ville orket å elske noen så høyt, heller.

meh. (17)

22.03.2014 kl.18:21

DETTE var deilig å lese! Føler noen snakker min egen sak (både relatert samme tema men også andre valg og ønsker jeg har i livet). Takk, Kine. Takk.

kine

26.03.2014 kl.08:43

Anja: Ja, jeg har også blitt fortalt at det burde forbys ved lov å bare få ett barn... Og ja, jeg synes argumentet med kjekke menn er patetisk. Hva hvis jeg ikke vil bli sammen med en mann engang? Hvorfor er det så viktig for andre å blande seg borti noen sitt privatliv?

Takk, jeg håper på bidra til å belyse ulike holdninger og meninger - ikke bare de flertallet kaster i trynet på folk. :-)

kine

26.03.2014 kl.08:44

caroline: Enig, tror ikke de tenker så mye over det, fordi for dem er det helt naturlig og kanskje en selvfølge at det skal være sånn. Desverre er det ikke bare en mening og ett synspunkt som er riktig i denne debatten heller! ;-)

kine

26.03.2014 kl.08:45

kjersti: Nei, Kjersti, jeg er helt enig - ikke alle har ressurser til det, og da bør jo ingen kreve det heller. Noe som vekker min irritasjon over debatten om reservasjonsretten også... Jeg ønsker meg flere nyanserte holdninger og en visshet om at det finnes noe annet enn svart og hvitt.

kine

26.03.2014 kl.08:45

meh. (17): Hurra! Takk for fin kommentar! :-) Glad jeg kunne hjelpe til (om så bare litt) ved å skrive om det!

Karin Winnem

30.03.2014 kl.21:59

Du er så god, Kine. Jeg syns du er fantastisk med sønnen min og jeg setter pris på at han kan være med når vi møtes og at du strikker til han. Men kjære vene, å ha barn er helt latterlig mye jobb, et ansvar du har for livet. Det BURDE være noe man faktisk tenker igjennom om man faktisk vil, ikke at man bare får barn fordi det er "det man skal", liksom. Jeg syns du er tøff, du viser jo refleksjon. :)

kine

30.03.2014 kl.22:08

Karin Winnem: Du, nå ble jeg glad! Han er jo så utrolig fin og søt, det er kjempehyggelig at han får være med! :)
Ja, det er det jeg tenker også, at det er jo ett av de største valgene man tar i løpet av livet fordi det er et ansvar du påtar deg for resten av livet! Hvis det ikke passer meg (nå, enda eller aldri) så synes jeg det bør bli respektert.

Skriv en ny kommentar






hits