Hjelp og hjelpeløshet over nett - et dilemma

  • 29.03.2014 kl.21:31 i Blogg

Jeg er en av de som er registrert i flere titalls ulike internettsamfunn hvor jeg kan dele bilder, tekst, håndarbeid, diskutere og så videre. Enkelte steder har jeg også flere kontoer, for å skille hva jeg mener hele internett kan se (ikke nødvendigvis bør, men det er en annen sak) og det jeg trenger å få utløp for, men ønsker å holde innenfor lukkede profiler hvor jeg kan velge hvem som får se. Jeg vet selvfølgelig at mine anonyme og/eller lukkede kontoer ikke er isolert fra resten, og at ting fort kan lekke ut. Dette er jeg ikke alene om.



(for ordens skyld er bildet lånt via google. trykk på bildet for å komme til kilden)

På den anonyme, lukkede delen av internett, ofte Twitter og Instagram skjer det mye. Folk er ærlige og brutale. Sannheten kommer frem.

Jeg har gjentatte ganger de siste månedene følt et stort ubehag over hjelpesløsheten anonymitet bringer med seg. Jeg har sett bilder av tau knyttet i hengeløkke, bilder av sår, kutt, rus, sprit og noen som står på toppen av et høyt bygg og tar bilde utfor kanten. Tilhørende desperate ord fra knuste sjeler. Jeg vil så gjerne hjelpe, men det blir vanskelig å handle akutt når jeg ikke vet navn, telefonnummer eller adresse. Hvem kan hjelpe disse anonyme sjelene på internett? 

Det trengs et bedre støtteapparat på en eller annen måte, for tydeligvis er det store mørketall over psykisk syke som ikke blir fanget opp og gitt den hjelpen de trenger. Man må ha en avtale med AAT (ambulant akutteam) for å få snakke med de, og legevakten svarer "du er lei deg, ja? vent til i morgen, sov litt, så går det sikkert bedre" og gjør ikke noe mer med det om man ringer dit. Noe mangler. Jeg føler ikke at jeg får meldt min bekymring, for jeg har ikke noen måte å nå frem til mennesker via internett mer enn at jeg kan skrive til de. Jeg kan skrive, men uansett hvor mye jeg skriver vil jeg aldri kunne hjelpe alle, særlig ikke suicidale med høy risiko for selvmordsforsøk når jeg sitter hundrevis av kilometer unna.

Jeg melder min bekymring på Twitter, prøver å få tak i foreldre (, ofte er mange av de umyndige), pårørende, venner - noen som kan hjelpe. Jeg har personlig aldri ringt politi eller ambulanse, men jeg vet at flere jeg kjenner har gjort det. Jeg har sagt jeg kan komme å hente de bare de sier ifra hvor de er hvis jeg vet de befinner seg i nærheten av meg. Jeg har ringt samme person tretti-førti-femti ganger uten å få svar. Ofte dypt bekymret. Heldigvis har noen alltid funnet han/hun jeg har ringt og tatt hin med til sykehus, psykiatrisk, politi eller ordnet noe på annen måte. 

Men, hvordan kan vi forhindre at andre mennesker sitter hjelpeløse på andre siden av skjermen? Jeg VIL så gjerne gjøre noe. Jeg ønsker å hjelpe, selvom det kanskje innebærer at vedkommende aldri vil snakke med meg igjen fordi jeg ødela selvmordsplanen eller -forsøket. Kan vi sende det inn til en type vakt som kan spore opp hvor vedkommende er? Navn? Nei? Nei, jeg forstår at det ikke er bare å gjøre slik eller sånn, for det finnes ingen enkel løsning på dette. Særlig hvis det handler om folk som ikke er inne i Systemet eller som har veldig dårlig erfaring med Systemet. Alle dere som har private kontoer eller som skriver om tunge dager, psykiske vansker, nedstemte perioder, suicidalitet, angst, spiseforstyrrelser eller at man bare føler seg unormal, utilpass eller mindreverdig. De fortjener hjelp alle sammen, for livet kan bli så mye mer enn man klarer å se når verden allerede er svartmalt og tankene likeså. Jeg ønsker å hjelpe, men når det blir akutt så vet jeg ikke hvordan. Dere fortjener å bli sett. Hjulpet.

Jeg har vurdert å slette mine egne private profiler for å unngå det anonyme nettverket som finnes på sosiale medier. Men, er ikke det feigt? Jeg vil heller kjempe for å finne en løsning, for å hjelpe flere, for å hindre at flere barn og unge utsetter seg selv for skade og/eller alvorlig fare. Ønsketenkning, kanskje - men jeg tror det er mulig.

For å avklare et par ting kan jeg si at jeg personlig har også hatt gode erfaringer med Systemet, og jeg kjenner flere andre som har hatt det. Det er ikke bare dårlig, men det ER en del ulumskheter som foregår i psykiatrien fortsatt i dag, selvom det ikke kan sammenlignes med hva det var for femti år siden. Bare fordi det er bedre i dag, skal vi da akseptere slik det er nå? Vi må videreutvikle og forbedre det hele tiden. Dette er delvis en tekst skrevet i frustrasjon over hvor maktesløs jeg føler meg når jeg ser noen som er klare til å avslutte livet langt unna meg. Det kan føles på samme måte selvom personen sitter rett ved siden av deg, men da vet du i hvert fall hvem du KAN kontakte om du tror noe vil skje. 

Jeg vet at anonyme profiler ofte er et fristed for mange hvor de kan skrive om sine egne tanker, opplevelser, følelser og sinneutbrudd - og jeg forstår at man trenger et sted å gjøre av ting det ikke er plass til å bære på hele tiden. Dette har jeg full forståelse for, og er en av de selv, men det blir vanskelig når det går over fra å være sint/irritert/miserabel i sin egen livssituasjon til å bli akutt fare for vedkommende, uansett om det var senders intensjon eller ikke.

Én kommentar

malinkleiven.

30.03.2014 kl.00:10

Jeg er så enig, og har tenkt det så mange ganger selv. Det er så vondt å sitte å se på uten å kunne gjøre noe annet enn å prøve å ringe, skrive tilbake og håpe på det beste.

kine

30.03.2014 kl.21:13

malinkleiven.: Ja, det er virkelig det! Jeg kunne bare ønske det fantes en måte å hjelpe de på.

Skriv en ny kommentar






hits