Om å ha en synlig historie - arr

  • 03.06.2014 kl.23:13 i Blogg

Det begynner å bli sommer. Folk kler av seg, snakker om SK2014 og koser seg i varmen. Uansett hva dere er opptatt av så blir det varmere, og når det blir varmere må man legge vinterjakka i skapet (selvom jeg gjerne kunne gått i den hele året) og finne frem sommerkjoler og ballerinasko, og badeshorts til gutta. Jeg har arr. En god del. At noen har arr betyr, i hvert fall ikke i mitt hode, at man kan legge all folkeskikk til side og stirre uten å skjule det? Å stirre på armene mine mens de snakker til meg?

Det pleier å skje fra tid til annen, og jeg blir sint og føler meg ikke tilpass rundt mennesker. Jeg har ikke valgt at jeg skal ha arr, og jeg har ikke valgt at noen av de fortsatt er lilla. Det er min historie, et symptom, en avhengighet jeg har klart å komme meg ut av. Jeg har kjempet med nebb og klær for å vinne mine kamper - og klart det. Jeg kan ikke forandre på de arrene som er der, jeg kan ikke trylle de vekk. Jeg har akseptert arrene mine og vil ikke skjule de lenger - fordi det er sånn huden min ser ut, jeg kan ikke endre på det og nekter å svette ihjel i denne sommervarmen som har vært i det siste. Jeg vil gå i fine kjoler, og ta på meg det jeg føler for.

Jeg forstår at arr eller andre "unormale" ting kan være oppmerksomhetsvekkende. Fokuset ditt glir mot noe som er unormalt, jeg forstår det. For mange som ikke har opplevd det, ikke har noe kunnskap om det eller synes at det er uforståelig at noen kan skade seg selv vil det være unormalt. Kanskje ekkelt, avstøtende eller motbydelig.

Er det at et menneskets utseende går imot dine preferanser en grunn til å legge fra seg folkeskikken og stirre åpenlyst på nettopp det?

Jeg kan forstå motivene for å se, selvom jeg tror fler og fler av norges befolkning blir klar over fenomenet selvskading ettersom fokuset og åpenheten blir større og større i Norge, både på folkemunne og i media. Dette trengs, i og med at det er et problem blant unge i dag, og det er et problem som bør forebygges og behandles så fort som mulig i sykdomsprosessen. En undersøkelse fra Trondheim viser at 22% oppgir at de har forsøkt å skade seg selv. (Sitat herfra). Tabuene brytes ned og det blir et tema man kan bringe frem i lyset, noe som er utrolig bra og vil være til stor hjelp for å fortsette forebyggingen og arbeidet rundt psykisk helse og lignende ting som kan forårsake en dårligere psykisk helse. Dermed vil det også si at flere og flere VET hva det dreier som når de ser arrene mine. De vet hva det handler om, men de kan ikke min historie.

For å lese litt mer om selvskading kan du for eksempel se her, her, her eller her. Ikke alle artiklene er like gode som en beskrivelse for hvordan jeg ser på mitt forhold til selvskading, men likevel litt info til de som ikke vet så mye om temaet.

Jeg blir sint og fornærmet når mannen på caféen stirrer på overarmen min mens han snakker til meg. Jeg føler at jeg burde skamme meg mer når kunder på jobb ser på meg som at det er noe galt med meg. Jeg blir overrasket når jeg står i kø på butikken og jeg merker at blikket til han ved siden av blir dratt ned mot armene mine og blir der. Jeg føler meg beglodd. Som at jeg ikke har lov til å være komfortabel med hvordan jeg ser ut.

Jeg har ikke god selvtillitt, men jeg har akseptert at jeg har arr nok til å klare å gå ut. Jeg tenker ikke stort over de når det er bare meg, eller mennesker jeg føler meg trygg rundt. JEG fokuserer ikke på de, det er armen mine, og jeg ser sånn ut. Punktum.

Jeg sender varme tanker og medfølelse til alle andre som blir sett på, enten du sitter i rullestol, går rart, er ekstremt overvektig, har en historie innenfor psykiatrien som har gitt deg synlige merker eller hvilken nå enn grunn folk "har" for å stirre på deg. I tillegg øker det selvbevisstheten min angående hvordan jeg ser på andre mennesker, når jeg kjenner på samme følelse selv. En tankevekker, som jeg igjen ikke ønsker å lære på den harde måten. Det er også noe av grunnen til at jeg vil blogge åpent om det, fordi jeg vil at andre også skal tenke på hvordan de kan påvirke ukjente mennesker i hverdagen, og at de skal reflektere over egne holdninger.

Jeg kunne ønske jeg kunne få lov til å gå ut uten å bli sett på, for jeg kan bare være meg, jeg får ikke endret på utseendet mitt. Jeg kan være et like bra menneske som deg uansett. Jeg kan være flink i jobben min, være en god venn, være flink i hobbyer, gjøre gode ting, være et helt ok menneske, men det kan du ikke se på meg. Det minner meg om forhåndsdømming. Skaden har allerede skjedd, og jeg må leve med arrene. Sånn er det.

Jeg vil bli sett som et menneske. Som Kine, uavhengig av hvordan jeg ser ut - jeg er et menneske.

2 kommentarer

N

04.06.2014 kl.07:28

<3

Maral

05.06.2014 kl.20:10

Jeg synes det er veldig modig av deg å bære arrene dine slik du gjør, til trass for en omverden som ikke alltid forstår, ikke alltid vet hvordan den skal ta hensyn, og lar nysgjerrighet komme framfor generell respekt og folkeskikk. Du har en historie som har etterlatt spor - en historie som fortsatt til en stor grad er tabubelagt, og spor som fortsatt er til en stor grad misforstått. Du er tapper!

kine

05.06.2014 kl.20:53

Maral: Men, hvorfor er jeg tapper når det er huden min, og jeg går i kjole/t-skjorte, det er jo bare huden min? jeg forstår at folk er nysgjerrige, men det plager meg når det blir frekt og kjennes ubehagelig på kroppen - det er det jeg ikke vil at folk skal gjøre. på samme måte forstår jeg om de blir støtt/overrasket/reagerer, men jeg er jo bare meg.
Jeg vil bare være meg, jeg vil ikke gjøre andre ting med meg for å trekke oppmerksomheten bort fra de, jeg vil ikke dekke meg til. Jeg forventer ikke å bli akseptert, men jeg forventer faktisk at folk ser meg i ansiktet når de snakker til meg.

Skriv en ny kommentar






hits